Christopher,
eneste overlevende sønn av skipsrederen Wilhelm Hvidt[i],[ii],
ble født 13 og døpt[iii]
20 mars 1780, sønn av Sr Wilhelm Hvidt og Cathrine Maria Jensdatter Holche;
fadrene var Madme Pernille, Christopher Wejers; Jomfr
Margrethe Jensdatter Holch; Msr Hendrich Wejer; Msr
Ole Holch; og Msr Hendrick Kiæriti[?] – alle, tilsynelatende,
fra Sandefjord.
Christophers
mor var Cathrine Maria Holck[iv],[v] og han
var den yngste av en flokk der søstrene var i flertall. Farens opphav var på
Veierland, mens moren kom av en Sandefjords-familie med bakgrunn i Tønsberg –
de giftet[vi]
seg 10 januar 1762 efter aa ha faatt et kongebrev dater 28 desember 1761
Første
barn var Wilhelm, som ble født 11 september 1762 og døpt[vii]
18 september samme år. Så ble den pike. Hun ble født 11 mars 1764 og døpt[viii]
17 samme måned. Da fikk hun navnet Kirsten Pernelle. Året efter ble det nok en
pike. Hun så dagens lys 23 og ble døpt[ix]
28 mars 1765 og fikk navnet Susanna.
Bare
to måneder senere mistet Willum og Catrine sønnen Wilhelm: han døde knappe tre
år gammel 5 og ble begravet[x] 11
juni 1765.
Datteren
Anne Catrine kom til verden 14 juni og ble døpt[xi]
20 samme måned i 1766. Ragne ble født 28 september 1768 og døpt[xii]
4 oktober samme år. To år senere ble det Magrete Maria som så dagens lys 23
november 1770 og døpt[xiii]
30 samme måned. Sjette og siste datter var Wibica. Hun kom til verden 23 mars
og ble døpt[xiv]
30 samme måned i 1775. Wibica levet ikke opp: hun døde tre og en halv måned
gammel sankthansaften 1775 og ble begravet[xv]
10 juli.
Christopher
vokste opp i Sandefjord og ble konfirmert[xvi]
18 søndag efter trefoldighet i 1795 – han er ført opp først av de 23 guttene i
kullet. Sammen med de 33 pikene var de i alt 56 ungdommer.
Christopher
Hvidt giftet seg, 25 år gammel, med Anna Wilhelmina Rosenkilde. Vielsen[xvii]
fant sted i Stavanger Domkirke tirsdag 26 juli 1803, efter kongelig
allernådigst bevilling. Anne Wilhelmine var da den 23 år gamle, eldste,
datteren av kjøpmannen Børge Rosenkilde og dennes kone Anna Wilhelmine Nyrup i
hus nummer 464 beliggende i Strandgaten i Stavanger. Det må ha vært et
velstående hjem: foruten familien – syv personer med stort og smått – var der
10 tjenere og en «Contoir betient»[xviii].
I
og med at Christopher Hvit er beskrevet som skipper i folketellingen i 1801 må
han ha tilbragt årene efter konfirmasjonen i 1795 både som sjømann og som
«student» – lært seg navigasjon, kjøpmannskap og så videre, men det er ikke
funnet noe dokumentarisk belegg for dette.
Carl
Rogstad, i sin artikkel Christopher Hvidt
– Sandefjords fremste mann under og etter Napoleonskrigene[xix]
forteller at «Som et av de få barn på stedet, fikk Christopher sin undervisning
hjemme av privatlærer. Faren innså at den nye tid krevde større kunnskaper. Han
fulgte skikken blant de bedrestilte kjøpmenn og redere, og sendte Christopher
som ung mann til forretningsforbindelser i utlandet hvor han kunne få erfaring
og språkkunnskaper, og skape nye kontakter.»
Vi
vet ikke så mye om Christophers utenlandsopphold. Antakelig har han oppholdt
seg i flere land - han snakket fransk og engelsk flytende. Men helt sikkert er
det at han ikke bare skapte et grunnlag for sin senere rederivirksomhet, men at
han også mottok varige kulturelle påvirkninger.”
Rogstads
artikkel er nokså utfyllende, og kan med fordel konsulteres av den som er
interessert i Christophers videre karriere: oppgang, nedgang, og ny suksess.
Kristopher
Hvidt og konen Anne Wilhelmine Rosenkilde fikk sitt første barn – en gutt – den
6 mai 1804 og gav ham navnet Wilhelm efter farfaren da han ble døpt[xx]
17 mai same år. Ved den anledningen var fadrene Madame Katrine Marie Hvidt; Jomfru Sophie Schrøeter; Herr Lieutenant
Grønvold; Herr Bøckmann; Herr Olsen; og Herr Ole Gogstad - alle 6 fra
Sandefjord.
Christophers
far, Wilhelm Hvidt, levet noen – men ikke mange - år efter 1801: han døde i
1805 og ble begravet[xxi]
den 8 november, 74 år gammel.
Norske
Intelligenssedler[xxii]
for fredag 8 november hadde en annonse fra konen:
«Efter
43 Aars Kiärligt ägteskab, berøvede døden mig min 74 Aar og 14 Dage gamle Mand
Wilhelm Hvidt den 28 October sidstleden – min dybe Kummer over hans Tab,
indsluttes stiltiende i mit bedrøvede Hierte, med anmodning til vores Slägt og
Venner, ikke at forøge samme ved Condolence.
Catharina
Maria Hvidt
Fød
Holch»
Uavhengig
av dette ble det arrangert auksjon[xxiii]
tirsdag 21 januar 1806, klokken 11 om formiddagen, over briggen St Jørgen, 44
kommers-lester, som lå i Sandefjords havn som tilhørte stervboet til kjøpmann
Gabriel Hofgaard på Bragernes, auksjonen skulle finne sted i avdøde Wilhelm
Hvidts hus og interessenter kunne henvende seg til Christopher Hvidt for å få
detaljer.
Christopher
og Anne Wilhemine fikk en datter 19 jul 1806; hun ble døpt[xxiv]
den 25 samme måned og da fikk hun navnet Anne Wilhelmine Nyrup og fadrene
Madame [NN] Hauff; Jomfru Anne Katrine Olsen; Kaptein v. Blix; Herr Isaak Waale;
og Koff Kapt Burkart.
Tre
å senere ankom nok en pike: Abrahamine Katrina ble født 10 mars og døpt[xxv]
8 juni 1808. Hennes fadre var Madame Susanne Hauff fra Narverød; Jomfru Magrete
Marie Hvidt, Sandefjord; Herr Jakob Fegt fra Bragernes; Herr Wilhelm Olsen,
Sandefjord; og Kof. Kapt. Mathias Berg, Sandefjord.
Et
års tid efter dette ble det en tredje en søster for Wilhelm da Katrine Marie
ble født 14 april 1809; hun ble døpt[xxvi]
16 juni og for henne valgte foreldrene fadrene Madame Fegt fra Drammen; Jomfru
Anne Dal; General Major von Krogh; Lieutenant Jens Grønvold; og «Min Søn» Jens
Fred. Schrøeter – det er presten selv som skriver i kirkeboken.
Borrea
Henriette fulgte; hun ble født 30 juli 1810 og døpt[xxvii]
22 november samme år og fikk fadrene Madame Anne Katrine Olsen; Jomfru
Elisabeth Sophie [NN]; Jomfru Kristine Pettersen; Kapt v. [NN]; Lieutenant von Stang; Herr Hagemand; og
Herr Ole Nielsen: ikke mindre enn syv personer mens tradisjonen tilsa fem.
I
1811 ble det samlet inn penger til et universitet i Norge. Christopher Hvidt
bidro med 200 ”Rigsdaler Dansk Courant” som et engangsbeløp[xxviii]
– sognepresten Andreas Schrøder like mye men han betalte i to avdrag. Samme
beløp kom fra Wilhelm Olsen ”Golu” – det må vel forståes some en trykkfeil for
”Goen”. Disse tre bidragene var de største fra Sandefjord, men det største fra
Sandeherred var det Petter N. Bull på Sand som sto for. Peder Søeberg i
Sandefjord og ”H Skaavestad” – det må väre Hans Skravestad – bidro med 100
hver. Jens Chr Grønvold, Capitaine og Divisions-Chef ved Kystvernet avstod 50
mens Peder Bilousen, Hans J Grøn, og
Capitaine H Glad Ager hver seg bladde opp 40 daler. B. E. Hageman i Sandefjord
kunne avse 30 daler, og Klokker Tveten, 10.
Først
i 1812 fikk Kristopher og Anne Wilhelmine en sønn nummer to: han ble født 8
august og ble døpt[xxix]
nyttårsaften det året og fikk da navnet Jens Holck og fadrene Mad Elisabeth
Berg; Bolette Olsen; Kaptein Brønnech; Kaptein von Grønvold; Herr Ole Melsom;
og Herr Mikkel Nielsen fra Laurvig
Margrete
Marie kom til verden 1 september 1813 og ble døpt[xxx]
ti dager senere; fadrene var Barnets Moder, Sandefjord; Jomf Cicilia Olsen; Ole
Thorsen Gogstad; Lieutn Rosenkilde; og Fuldmægtig Hoppe.
Christopher
Hvidt var en blandt mange som var
tilstede i Sandherreds Kirke 25 februar 1814 for å velge valgmenn til valget av
representanter til Eidsvoldsforsamlingen[xxxi].
Ikke bare tilstede, men han ble også, sammen med David Hansen Råstad, valgt til
å representere menigheten og lokalsamfunnene.
Et
par maneder senere opplevet Anne Wilhelmine et dødsfall i hennes näre familie.
Wilhelm rykket inn en annonse[xxxii]
i Christiana Intelligentssedler to dager senere:
”Min
Kones Oncle, Generalmajor Arnoldus Christian von Krogh[xxxiii],
er død i Christiania den 20de April d. A. Dette giver med den äre sørgeligst at bekjendtgjøre hans
Venner og Beslägtede”.
Maaneden
efter ble von Kroghs testamente – han var barnløs og konen var gått bort flere
år tidligere – bekjentgjort i Tiden[xxxiv]:
Christopher Hvidt var en av de to ”executores testamntii” – den andre var Blom,
Justits-Raad og Stifts-Overrets-Procurator. Blant arvingene finner man ”Tvende
av KjøbmandChristopher Hvidts nulevende äldste Pigebørn i Sandefjord og
Laurvigs Grevskab”
Året
efter kom en sak Christopher Hvidt, representert ved Morgenstjerne, hadde
anlagt mot Kjøbmand Peder Bøckman, representert av Hjelm, opp for Norges
Høyesteretts første sesjon, det var sak nummer 19 og den ble pådømt 2 august
1815. i Den Norske Rigstidende måneden efter ble dommen offentliggjort[xxxv]:
”Ved
udtagen Høiesterets-Stevning af 3die Decbr, f. A. Har Citanten til aldeles
Underkjendelse, Tilsidesåttelse og
Forandring paaanket en ved Laurvigs Grevskabs Over-Birkeret under 26de
Oktober 1812 afsagt Dom in en Sag, betræffende Misligholdelsesluttet Contract
om af en imellem Parterne om Leverance af endeel Tougværk.”
I underretten hadde Christopher Hvidt vunnet, men da
Peder Bøchman anket ble den første dommen opphevet, og Hvidt anket til
Høyesterett – men vant ikke frem:
«Dom: Instevnede Peder Bøckman bør for Citantens,
Kjøbmand Christopher Hvidts tiltale i denne Sag fri at være. Processens
Omkostninger for alle Rette Ophæves».
Med andr ord – fullt nederlag for vår mann.
Datteren
Anne Catrine ble født i 1815 og så dagens lys 22 august det året, dåpen[xxxvi]
var 26 oktober og fadrene ble madame Andersen; Jomfru Olsen; Wilhelm Olsen[?];
og Christian Waale.
Året
efter var Christopher i Christiania igjen: det var skiftesamling efter konens
onkel Arnoldus 26 juni 1816, den fant sted i Cancellieraad Morgenstiernes hus[xxxvii].
I
1820 hadde Christopher Hvidt igjen en sak som gikk til Høyesterett, men det er
ikke kjent hva den dreiet seg om. Ingen av partene – saken var mellom Gunder
Reiersen Juul og Examin. Jur Hans Schlytter og Kjøbmand Christopher Hvidt – men
ingen av dem var representert og det ble avsagt en «Almindelig Udeblivelsesdom»[xxxviii].
Samme
år bekjentgjorde Hvidt – gjennom en betalt annonse i den Norske Rigstidende 4
juli – at han var blitt utnevnt til agent for Lloyds på strekningen Risør til
Tønsberg og forklarte hvordan man skulle forholde seg i tilfelle havari med
efterfølgende forsikringsoppgjør. Annonsen er datert 16 juni 1820, og Hvidt
undertegner seg «Handelsmand og Borger til Laurvig»[xxxix].
Året
efter rykker han inn en ny annonse, denne gang for å fortelle om en ny regel
fra Lloyds om at alle skip de forsikret måtte ha evne til å signalisere
havsnød. Dette skulle oppnås ved å utstyre hvert fartøy med «… 12 Stkr.
Raquetter og 36 Stkr blaae Lys» som skulle brukes slik: «… naar skibet er i
Fare og behøver Hjælp, saaledes nemlig: at en Raquet først affyres og derefter
brændes blaae Lys, indtil der kommer Redning. Avertissementet – som er dater 13
oktober 1821 – ender med en appel om solidaritet: «… beder, at Enhver, som
opdager et saadant signal paa Sjøen, vil uden Ophold ile dem til Hjælp og
Redning, som ere i Nød og Fare»[xl].
Å
være «Commissionaire» for Lloyds var ikke bare enkelt, og 17 mai 1822 sendte
Hvidt nok en annonse til den norske Rigstidende – den stod på trykk i den
utgaven som er datert 24 mai. Her meddeler han skipsfartsmiljøet at det blir
strammet inn på prosedyrene rundt besiktigelse efter havari: fra nå av skal
agenten – Hvidt – notere det eksplisitt dersom skipperen på fartøyet det
gjelder ikke dukker opp eller nekter å undertegne dokumenter, og denne
dokumentasjonen på manglende samarbeid skal følge sakens dokumenter til London[xli].
En
uke senere rykket en anonym person inn en annonse i samme publikasjon, det er
en oppfordring om å bidra med pengegaver for å hjelpe de mange som er rammet av
en brann i Tønsberg sentrum: en serie mennesker blir autorisert til å ta imot
pengegaver, Christopher Hvidt i Sandefjord blant dem[xlii].
Christopher
Hvidt var en samfunnsengasjert mann – han var, ifølge Rogstad, frimurer - som
ved siden av offisielle oppgaver også tok seg tid til individuelle initiativer:
da en stortingsmann og sorenskriver Ingelbrecht Knudssøn døde i 1826 ble det
flere steder i landet, efter Trondhjemsk ledelse, samlet in penger til de
efterlatte og til et minnesmerke. 200 speciedaler sendte Christopher, bestående
av 60 som han hadde samlet inn ved å sirkulere en innsamlingsliste stilet til
«mine medborgere i Sandefjord” og resten – må man anta – fra sin egen lomme[xliii].
I
perioden 1821/1822 stod Grev Wedel Jarlsberg for riksrett som resultat av noen
finansielle disposisjoner i forbindelse med et statslån tatt op i Berlin. I
denne saken ble en rekke personer bedt om skriftlig vitnesbyrd om ulike
saksforhold i tilknytning til dette, uten at detaljene er avdekke her.
Christopher Hvidt fortalte om den tillit med hvilken han hadde handlet med det
Hollandske huset Weddik et Wendel, som hadde gått overende nokså plutselig og
til almen overraskelse efter at bestyreren, van Otten, døde. En av grunnene til
Hvidts tillit – bortsett fra egen erfaring – var at faren, Wilhelm Hvidt, hadde
brukt dem som forbindelse i mange år. Uansett: Wedel Jarlsberg ble frikjent 18
juni 1822[xliv].
Ved
siden av sin rolle som Lloyds agent, representerte Christopher Hvidt også
«DHrr. Kjøbenhavnske Assurandeurer» og i den rollen betalte han for enda en
annonse i Den norske Rigstidende av 30 mai 1830. Her forteller han at «Skipper
Jansen, førende Fartøiet Sjølærken kaldet» som hadde seilt fra Fladstrand i
midten av oktober året før med kurs for Vyborg, men ikke siden sett. Han
forteller publikum at han ville være takknemlig for enhver opplysning om
Jansens og mannskapets skjebne[xlv].
Christopher
Hvidts mange roller og innsatser og, sannsynligvis hans forhold til Lloyds og
London spesielt, førte til at «Under 28 Juni er Kjøbmand Christopher Hvidt af
Hs. K. Majst. erkjendt som Kongelig Storbritannisk Viceconsul i Laurvig», som
man fikk vite ved å lese den nrske Rigstidende av 14 juli 1823[xlvi].
Helt
i slutten av samme år ble en meget optimistisk annonse satt inn i Den norske
Rigstidende: Galeasen St Johannes, ført av Capt. Volckers, var forlist ved
Strømstad 10 oktober, underveis fra Liverpool til Helsingør. Lasten bestod av
rom i kar merket med DW/EY og Hvit ba om at enhver som fant noe av denne lasten
leverte den til ham, idet han representerte eierne, DHrr. Arnt van Deurs &
Comp i Helsingør[xlvii].
Noen
dager senere, 29 desember, kunne man lese en lignende annonse, uten rom men med
en sikkert pinlig berørt skipper. Dette var Capt Berck som førte den russiske
skonnerten Die Gute Mutter som, mens
den lå på reden i Helsingør natten til 18 desember og skipperen var i land
mistet begge ankere og tau, drev av og ikke var sett siden. Den som eventuelt
kommer over skipet bes om å assistere styrmannen, Heinrich Thommesen, varsler
Hvidt, og ellers forholder seg rolige inntil Capt Berck kan komme – eller til
annen ordre foreligger[xlviii].
I
samme utgave av avisen averterte Hvidt københavnsk seilduk og godt tauverk til
salgs[xlix].
I slutten av oktober 1824 satt Christopher
Hvidt i Sandefjord og ventet på brev. For å påskynde eventuell leveranse satte
han 31 oktober inn en annonse der han ba om at enhver som så noe til Capt.
Jacob Kraeft med skipet Lovise Amalia, eller Capt. J. J. Niemannn med Zwey
Gebruders på norskekysten måtte ta kontakt per post eller ekspress[l].
Skipet
Cora på 42 ½ læster og som tilhørte
Christopher Hvidt ble ført av A Singdahlsen og fikk 16 juli 1825 tyrkisk
sjøpass[li].
Likeledes fikk Haabet – et meget
større fartøy på 166 ½ læster – tyrkisk sjøpass 23 september 1825. Skipperen
var da Jørgen s. Aarøe[lii].
Høsten
1825 eiet Christopher Hvidt, i kompaniskap med Ole Nielsen Gogstad, skipet Familien på 133 læster: også dette fikk
utstedt et tyrkisk sjøpass[liii]
17 oktober for en reise med D. H. Meilænder som skipper.
Ved
folketellingen i 1825[liv]
bodde Christopher Hvidt i hus nummer 41 i Sandefjord, der han var i spissen for
en stor husstand på 25 mennesker. Han var 45 år gammel, «Kiöbmand og Britisk
Consul» og antagelig på toppen av sin karriere. Han har kone og ti barn i
alderen 1 ½ til 19 år, og til å holde styr på disse er det i huset fire
«jomfruer». I tillegg er der fire drenger og fem tjenestepiker.
I
april 1826[lv]
deltok Christopher Hvidt i en innsamlingsaksjon: han selv ga 140 daler, men
fikk inn 60 som respons på et skriv han lot offentliggjøre:
«Opfordring
Til mine Medborgere i Sandefjord!
Af
en Bekjendtgjørelse fra Throndhjem i «Rigstidenden» No 32 erfares, at der er
aapnet Subskribsjon i alle Norges Stifts-Stæder for afdøde Sorenskriver
Knudssøns Efterladte og for at opreise
denne for sine Idrætter paa vore Storthinge almindeligen bekjendte Hædersmand
et fortjeent Minde, og at denne Subskribsjon allerede i Throndhjem har havt god
Fremgang.
Det
kan ikke feile, at saa hellig som Vedligeholdelsen af vort Fædrenelands
nærværende fri og lykkelige Forfatning maa værealle dets Indvaanere - saa høi
Pris, vi maatte søtte på en Mand som Knudssøn, der med udmærkede Naturens Gaver
og ren og ædel Sjel virkede saa kraftigen og heldingen i Nasjonal-Forsamlingen
til hint store Maal, - og saa vist som Tabet af een saadan mand maa vække Sorg
og Bekymring i hele Norges Land: - saa kjært og almindeligt maa det Ønske være
hos Landets tænkende indvaanere at forenes om ved Belønning af sande Nasjonal-Fortjenester
og opmuntring til følgeverdige Exempler at lægge fordagen en Aand, som å være
uadskillelig fra den, der hersker i vor Konstitusjon, og som skulde tjene til
at styrke og opretholde vor Forfatning.
Jeg
vover derfor tillidsfuldt at gaa mine medborgeres umiskjendelige Sindelag imøde
ved at indbyde herpå at tegne sig og afgive passende Penge-Bidrag for Sskr. Ks
Efterladte og til hans Minde, for i samlet Sum at indsendes til de 3de
bekjente, retskafne Mænd med de fra anddre Steder i lige Øiemed indkomne
Bidrag»
Samme
år var Christopher atter i Høyesterett: ingen av partene var representert, de
var «den constituerede Regjerings-Advocat, Høiesterets-Advocat Aars, paa embeds
vegne» og Kjøpmann og Vise-konsul Christopher Hvidt. 10 juni 1826 falt en
avgjørelse: «Almindelig Udeblivelsesdom»[lvi].
I
løpet av annet kvartal i 1826 fikk to skip eiet av Christopher Hvidt tyrkiske
sjøpass: Wilhelmine på 142 ½ Læster under skipper H Olsen, og den meget mindre
Christina på 52 læster under A. Bøckman[lvii].
Senere
samme år døde Christopher Hvidts mor Cathrine Marie Holch. Hun gikk bort 26
september 1826 og ble begravet 5 oktober. Christopher rykket in en annonse om
dette, på egne og søsknenes vegne, allerede dagen efter dødsfallet, og annonsen
stod på trykk 2 oktober i Den Norske Rigstidende[lviii].
Cathrine Marie ble gammel. Over 88 år gammel. Dette ble også annonserte, dagen
efter, i Christiania Intelligenssedler[lix]:
«Det
bliver herved min sørgelige Plikt at anmelde for fraværende Slægt og Venner, at
det behagede Gud i Dag ved Døden at henkalde min elskede Mor, Cathrine Marie
Hvidt, født Holch, i en Alder af 88 år og tre måneder»
Begge
annonsene ble innrykket flere ganger.
Mandag
22 januar 1827 satte London-megleren og «Commissionair», W. Blake, seg ned på
kontoret i 1, George Street, Trinity Square, great Tower Hill, og skrev en
tekst som 24 februar kom på trykk i Norsk
Handels Tidende[lx].
Hans ærend var tilsynelatende å gjøre oppmerksom på adressen så ingen skulle
komme bort når det forsøkte å finne ham; i virkeligheten å formidle noen
betingelser: skipperne måtte ganske enkelt bli bedre til å rapportere
dekkslasten, slik at forsikringen kunne bli riktig.
Brevet
var antagelig til i samarbeid med Christopher Hvidt, for det følges av noen ord
fra hans side, forfattet i Sandefjord 21 februar:
«Da
jeg i lang Tid, saavel personligen som ved Forretninger, har kjent Hr Mægler W.
Blake i London som en meget væderheftig, duelig og retskaffen Mand, der efter
min bedste Overbeviisning søger at handle til Redernes Fordel; saa tager jeg
ikke i Betænkning at anbefale Hr. Blake til mine ærede Medborgere som maatte
have Mægler-forretninger at udføre i London»
De
samme tekstene ble publisert i Den Norske Rigstidende[lxi]
5 mars og derefter gjentatt i begge publikasjoner – flere ganger. Med andre
ord: en liten markedsføringskampanje.
I
1826 eiet Christopher Hvidt briggen Christine
som i august 1827 ble ført av skipper Jacob Torgersen. Christine gikk før 22 august fra Norge med Bordeaux som
destinasjon. Reisen var litt spekulativ, som sikkert var vanlig, for den hadde
ikke blitt sikret noen returlast. Derfor annonserte Hvidt 22 august, i Norsk Handels Tidende[lxii],
at det altså fantes ledig kapasitet for den som måtte ha varer å frakte fra
Bordeaux til kysten av det østlige Norge, oppover mot Christiania.
En
forsikringsmegler, «Wesely & Søn, Eedsvorne Assurance-Mæglere, som
Befuldmægtigede for samtlige private Assurandeurer her i Staden» fikk satt inn
en annonse i Norsk Handels Tidende[lxiii]
3 november 1827, der alle de hvis skip kommer inn til havn i Norge mellom
svenskegrensen og Arendal og som er privat forsikret privat i København blir
bedt om, uten opphold, å ta kontakt med Christopher Hvidt slik at en
Commissionaire kunne være til stede ved inspeksjon av skade, verdiansettelse,
og lignende. Samme annonse ble innrykket i Den
Norske Rigstidende[lxiv]
5 november, der man også finner det samme budskapet fremmet av tre herrer «Som
committerede Directeurer ved det kongelige octroyerede Søe-Assurance-Compagnie
i Kjøbenhavn» - J. D. Meyer, Jens Chr. Møller, og J. Bech.
Christine – briggen
– på 52 læster, under J Torgersen, fikk utstedt tyrkisk sjøpass 21 juli 1827.
Dette ble bekjentgjort i Norsk Handels
Tidende[lxv]
8 desember 1827. Hvorfor er ikke kjent, men man kan jo spekulere over
muligheten for, i mangel av returlast, å plukket opp en frakt til Middelhavet.
Omkring
mars eller april døde en «Sorenskriver og Ridder Knudsøn», og det ble satt i
gange en innsamling av midler til et «Minde» som mange bidro til – med store og
små beløp. I Sandefjord var det Christopher Hvidt som stod for mottagelsen av
pengene, han bidro selv med 40 speciedaler. Til sammen 37 enkeltmennesker ga
penger til formålet; innsamlingsresultatet i Sandefjord ble litt over 200
daler. Listen over bidragsytere og regnskap for midlene ble publisert i Den
Norske Rigstidende[lxvi]
21 januar 1828.
I
løpet av mars 1828 fikk to av Christopher Hvidts skuter – Haabet under Ole Singdahlsen på 166 læster og Frantz under Anon Torbjørnsen på 98 ½ - tyrkiske sjøpass[lxvii].
Vinteren
1828-1829 må ha vært uvanlig hård, i det minste i Danmark og Syd-Sverige, for 4
april 1829 offentliggjør Christopher Hvidt et brev[lxviii]
han har mottatt fra sine forsikringspartnere i Kjøbenhavn, der de forteller at
man ikke må sende flere skip til Øresund, for det er fremdeles islagt og havnen
i Helsingør er full av båter som har søkt tilflukt der – det er ikke plass til
flere. Hvidt legger til, for egen regning, at kulden fortsetter med snefokk og
sterk vind fra nordøst, men at noen skip er seilt fra Svelvik og andre østlige
havner underveis til nordsjøområdet og videre.
Dette
varte noen uker til, men 2 mai var Christopher Hvidt tilbake med en ny
bekjentgjørelse[lxix].
Fra sine kontakter i København hadde han fått vite, 29 april, at både Øresund
og Københavns red var blitt isfrie 23 april.
Tidlig
neste år, 7 februar, skrev Hvidt en lite annonse til innrykning i Norsk Handels Tidende[lxx] 10 februar 1730: han henvendte seg
direkte til Capt. Ch. Wennerholm som førte Toivo
av Wasa på en reise fra Lissabon og til hvem to brev var ankommet og nå ventet
på ham på kontoret i Sandefjord.
I
løpet av de neste månedene brøt Christopher Hvidts liv – og livet til de mange
som var knyttet til ham sammen. 21 oktober 1830 bestilte Laurvigs
Byfoged-Contor ved Rye en annonse i Den Norske Rigstidende, den ble trykket 25
oktober. Det kan være verdt å gjengi den i sin helhet:
«Da
Vice-Consul, Kjøbmand Christopher Hvidt i Sandefjord har opgivet sit Boe til
Skifterettens behandling, saa indkaldes, ifølge kongelig naadigst Bevilling af
Dags Datum, der vil blive læst ved Laurvigs Bything og
Aggershus-Stiftsoverrett, herved, sub
poena præclusi & perpeetui silentii, med Aars og Dags varsel, Alle og
Enhver, som formene sig at have noget at fordre i bemeldte Boe, med deres Krav
og Paastand at fremkomme og samme for skifteretten at beviisliggjøre inden
foreskrevne Tids Forløb. Det bekjendtgjøres derhos, at en Skiftesamling i Boet
vil blive afholdt i Vice-Consul Christopher Hvidts iboende Gaard i Sandefjord,
Onsdag den 17de November førstkommende, Kl. 3 Eftermiddag»[lxxi].
I
desember 1830[lxxii]
forliste det engelske skipet Benjamin
& Mary på svenskekysten; lasten bestod for det meste av trelast av
ulike slag, og dersom noe av det skulle drive inn på kysten i Norge mellom
Risør og Sverige bes eventuelle finnere å kontakte Christopher Hvidt.
Christophers
tante, Jomfru Margrete Holch[lxxiii],
døde hjemme hos Hvidt i mai året efter. Det går frem av en bekjentgjørelse fra
ham, datert 18 mai 1831 og publisert i Den
Norske Rigstidende[lxxiv]
22 mai.
På
sensommeren samme år fikk Christopher Hvidt et pusterom. Skifteretten hadde
igjen sett på boet og kom til, i august,
«At
Kjøbmand, Viceconsul Christopher Hvidt i Sandefjord, hvis Boe har været opgivet
til Skifte rettens Behandling, har med alle, ifølge det under 16de October F.A.
udstædte Proclama anmeldt Creditorers Samtykke faaet boet igjen ertraderet til
fri Raadighed, bekjendtgjøres herved[lxxv].»
Likevel,
vanskelighetene fortsatte og 29 oktober samme år ble det annonsert i Norsk
Handels Tidende[lxxvi]
en auksjon:
«Ifølge
Reqvisition fra Lars Hostrup paa afdøde Enke Ingeborg Endrens Vegne, so
Panthavere, afholdes 3de Auctioner udi Ole Thomasen Pausts Huus[lxxvii]
i Sandefjord, over følgende, Vice-Consul Christopher Hvidt tilhørende
Eiendomme:
1.
1 Hud og 3 Skinds Skyld i Gaarden
Buegaarden, Matrik. No. 11 i Sandeherred, med paastaaende udhuusbygning og
tilliggende Herligheder;
2.
Et Skovstykke af Skyld 4 Mk. Smør, under
Gaarden Furrestad, Matr. No 105 i Sandeherred, nemlig:
1ste Auction,
Mandagen den 14 November førstkommende kl. 10 Formiddag
2den Auction, samme
dag, kl. 1 Eftermiddag
3die Auction,
paafølgende Tirsdag den 15de november kl. 10 Formiddag»
Annonsen[lxxviii]
ble repetert 2 november, og den dagen ble en auksjon til annonsert: 14 november
skulle det selges en del av hans løsøre, hjemme hos ham: en sølvplett
te-maskin, flerarmede og enkelte lysestaker, et fullstendig bordservise,
te-servise, mahogni- og andre møbler, et lite orgel, og mange andre personlige
eiendeler.
Året
efter, 20 mars 1732, bestiller Christopher Hvidt en annonse som blir trykket i Norsk Handels Tidendene[lxxix]
24 samme måned. Han referer til en auksjon over skipet Familien i Sannesund som ikke hadde ført til noe akseptabelt bud –
han aktet nå å selge det selv og eventuelle interessenter kunne se skipet hos
Narve Tronsen i Sannesund.
På
tross av sine vanskeligheter beholdt Christopher Hvidt sin medborgeres aktelse
29 oktober 1838 ble det valgt valgmenn in Sandefjord, og av de 54
stemmeberettigede møtte 32 frem, mens 3 sendt skriftlige stemmer – to av disse
ble avvist. Men av de 33 fikk Hvidt 15 stemmer mens Jonas Andersen ble valgt
som suppleant – varamann – med seks stemmer[lxxx].
I
1840 la Hvidt ut på en lengre sjøreise, og for å ta vare på forretningene han
hadde på vegne av forsikringsselskaper i Hamburg og Kjøbenhavn annonsert han i
Norsk Handels Tidende[lxxxi],
18 mars 1840, at Kjøpmann Jonas Andersen i Sandefjord ville bestyre ting i
Hvidts fravær.
Måneden
efter, 13 mai, kunne Norsk handels Tidende[lxxxii]
rapportere at Christopher Hvidt hadde passert Deal – litt nord for Dover – på
en reise fra Havre til Sundswall.
Samme
høst – 14 august – var Hvidt fremdeles på reise, men forretningene hvilte ikke
og den dagen bestilte I. Petersen i Tønsberg på Hvidts vegne et avertissement i
Den Norsk Rigstidende[lxxxiii]
der fordringshavere i visse eiendommer i Bamble ble inviterte til rettsmøte i
november 1841.
I
oktober samme år var Christopher Hvidt en av flere stevnede i en sak for
Høyesterett. De var representert ved Stang, og sammen med Hvidt finner man, som
stevnede, Norges Statholder Grev Wedel Jarlsberg - eller da dommen falt, hans
bo – og Halvor Torgersen Lies bo. Saken var en anke mot en dom som i en sak
anlagt av kjøpmennene Ole Christian Brede; Nicolai Andresen; Thomas Johannesen
Heftye & Søn; og Jacob Meyer. De var representert ved forhenværende
høyesterettsadvokat Sørensen. I den opprinnelige saken, som dreiet seg om noen
kompliserte gjensidige forpliktelse, kausjoner, og lignende; Hvidt og hans
med-innstevnede hadde tapt og blitt pålagt å betale 8500 speciedaler pluss
renter etc. Dommen i Høyesterett falt 14 oktober, og da tapte Hvidt igjen: «Commissariernes
Dom bør, forsaavidt paaanket er, ved Magt at Stande. Processens Omkostninger
for Høiesteret ophæves»[lxxxiv].
Bare
to uker senere, 27 oktober, «…afholdtes Valgforsamling i Sandefjord hvorved
udkaaredes til Valgmand: Kjøbmand og Viceconsul Christopher Hvidt med 16
Stemmer, og til Suppleant Kjøbmand Peder Søeberg med 12 Stemmer. Stedet har 66
stemmeberettigede Indvaanere, deeraf mødte personlig 42, fra 3 Fraværende bleve
indsendte forseglede Stemmesedler, hvoraf de to erkjendtes gyldige, men ikke
den tredje, der vedlagdes Protocollen[lxxxv]».
I
Norsk handels Tidende for 6 juni 1842
offentliggjorde Hvidt en skrivelse mottatt fra Dhrr. Assurandeurene i Hamburg:
«… Auf den Wunsch der unten Genannten See-Assecuran-Compagnien wird hiedurch
angezeigt, dass diese Compagnien… mit Feuer-Versicherung nicht befasst haben,
und sich auch jetz nicht befassen[lxxxvi]».
Likevel:
livet som kjøpmann i Sandefjord gikk mot slutten – vanskelighetene gikk ikke
over og 12 april 1844 ble Christopher Hvidt beskikket, av Marinedepartementet,
til Fyrforvalter på Lille-Torungen utenfor Arendal[lxxxvii].
Senhøstes
samme år rykker Hvidt inn en annonse i Morgenbladet[lxxxviii]
der han opplyser om at han har overført myndighet til å handle på vegne av ham
selv mens han ikke kan være tilstede personlig, i forbindelse med hans rolle
som representant for forsikrings-selskapene i Hamburg, til Peder Søeberg i
Sandefjord.
I
1845 ble visse forhold angående Christopher Hvidts økonomiske situasjon
diskutert i Stortingets budsjett-komite: «Engelsk Vice-Consul og forhenværende
Kjøbmand i Sannefjord, Christopher Hvidt, fritages, saalenge han er Eier af
Gaarden No. 52 i Sannefjord, for at betale Renter og Afdrag af de 625 Spd. 35
Sk., hvilke fra 11 Juni 1841 staae til Rest paa haans Geld til Statscassen
efter Obligation med Pant i bemeldte Gaard af 9de Januar 1816, for i Aaret 1843[lxxxix]
af de offentlige Magasiner i Danmark paa
credit bekomne Kornvarer[xc]».
Noen
år senere rammet ulykken Hvidts datter Wilhelmine[xci]
som hadde giftet[xcii]
seg med armé-intendanten Fred: Waldemar Maylander 27 mai 1828.
«Kommissionsdom
har nu blifvit fælld i den s.k. depotsaken, hvarigenom arme-intendenten F. w.
Meilander och depotførvaltaren O C Gløersen blifvit afsatta från embetet og
dømda till 6 års och 1 månads straffarbete og stadshauptmannen Ytterborg att
før bedægligt førhållande blfva sitt embete førlustig. Af de tvenne førstnæmde
æfensom af aflidne handladen A. Berghs bo skall ersættning uttagas før 6,924
27/80 alnar munderings- ooch distinktions-klæde samt før 663 alnar fångklæde.
State tilerkænnes eganderett till de hos Bergh anhållna 407 ½ alnar klæde[xciii]»
Konsul
Christopher Hvidt døde på Kamfjord 2 januar 1862 og ble begravet[xciv]
8 samme måned. Da var han 82 ¾ år gammel.
[ii] Se
1762-30 Willum Hvid
[iii] Kildeinformasjon:
Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788), Fødte og døpte 1780,
side 132.
[iv] Se 175 Cathrine Maria Holch
[v] Se 1762-31 Catrine Holk
[vi]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Ekteviede 1762-1763, side 165.
[vii]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Fødte og døpte 1762, side 82.
[viii]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Fødte og døpte 1764, side 86.
[ix]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Fødte og døpte 1765, side 89.
[x]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Døde og begravede 1766, side 244.
[xii]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Fødte og døpte 1768, side 99.
[xiii]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Fødte og døpte 1770, side 104.
[xiv]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Fødte og døpte 1775, side 114.
[xv]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 2 (1733-1788),
Døde og begravede 1776, side 256.
[xvi]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Konfirmerte 1795-1796, side 239.
[xvii]
Kildeinformasjon: Rogaland fylke, Domkirken i Stavanger, Ministerialbok nr. A 6
(1783-1815), Ekteviede 1803, side 171.
[xx]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Fødte og døpte 1804, side 119.
[xxi]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Døde og begravede 1806, side 196.
[xxiv]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Fødte og døpte 1806, side 131.
[xxv]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Fødte og døpte 1808, side 140.
[xxvi]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Fødte og døpte 1809, side 145.
[xxvii]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Fødte og døpte 1810, side 150.
[xxix]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Fødte og døpte 1813, side 161.
[xxx]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Ministerialbok nr. 3 (1789-1814),
Fødte og døpte 1813, side 165.
[xxxvi]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835), Fødte
og døpte 1815, side 9.
[xliii] Samling
af Erindrings-Blade henlagte paa Storthingsmand og Sorenskriver Ingelbrecht
Knudssøns sytten-aarige Grav
[lxxiii] Se
1762-74 Magrete Holk og 179 Margrete Holck
[xci] Se
1806-12 Anne Wilhelmine Nyrup Wilhelmsdatter Hvidt
[xcii]
Kildeinformasjon: Vestfold fylke, Sandar, Klokkerbok nr. 1 (1814-1835),
Ekteviede 1828, side 215.
